Vi kjørte til Lundheim folkehøgskole på Moi. Der parkerte vi. Og der begynte stigningen med en gang. Vi hadde lest om turen på forhånd, og visste at det bratteste partiet kom helt i begynnelsen. Og det er jo like greit. Det var veldig varmt denne dagen, nesten litt ubehagelig varmt. Men det viste seg å bli en fantastisk tur. Vi gikk på en fin sti blant høye trær et godt stykke. Og plutselig ropte Henning et høyt OI! Da viste seg at vi kom til et fint vann som det var veldig fristende å bade i, siden det var så varmt. Litt bortenfor kom vi til en liten elv, hvor vi fikk kjølt oss litt ned før vi fortsatte med litt stigning til. Noe av det som var så fantastisk med turen var at det var sinnsykt med blåbær, og de var store. Og det til Mariannes store glede. Hun plukket og spiste, plukket og spiste. Etter at vi var ferdig med alles stigningene så åpnet hele landskapet seg, og det var helt fantastisk. Endelig litt bevegelse i luften. Nå var det bare slakt oppover til toppen. Vi kunne lenge se toppen før vi kom dit. Det var en stor varde på toppen som et kjennemerke, hvor vi kunne føre oss inn i en protokoll som bevis på at vi var der. På veien med igjen gikk vi en annen vei enn oppover. Og på hjemveien lå der et stort vann lang stien, og så varme som vi var så tok vi oss en liten dukkert. Og det var friskt og godt kan du tro. Det ble litt bratte partier på slutten av turen, så det var godt å komme tilbake til bilen og slappe av før vi kjørte hjem. Henning måtte rett og slett legge seg på marken og ta av seg skoene og slappe litt av. Jeg må si at dette var en fantastisk fin tur i fint terreng som virkelig er å anbefale på det sterkeste!